Véranín skapte først Sinúene, et folk som var vakrere enn de vi i dag kjenner som skogalver. De var det vakreste folket som noensinne hadde blitt skapt, og Véranín ble straks betatt av sitt skaperverk og fikk to barn, tvillinger med den vakreste Sinúekvinnen, Aresha. De to gudebarna ble hetende Silya og Morganus, for de var jente og gutt, og de vokste opp hos sin mor uten å vite hvem som var faren deres. De to var forskjellige allerede fra fødselen, de gikk alltid hver sin vei, lekte aldri med hverandre, og Sinúene merket at de to ikke var helt som andre barn. Silya ble trent i magiens kunster og i stavens og buens styrke og presisjon. Morganus, derimot kunne håndtere et sverd allerede fem somre gammel. Begge var flinke, kanskje for flinke i forhold til andre jevnaldrende, og til slutt betrodde Aresha seg til en prest og det ble kjent, også for de to barna hvem som var faren deres, og hva som var med dem.

Silya dedikerte sitt liv for det gode, mens Morganus ville styrke det onde i verden, og han drepte sin mor og alle de andre Sinúene. Og som barn av en gud skapte han i sitt og i et vrengebilde av Sinúene en rase senere kalt mørkalvene. Som et mottrekk samlet Silya alle sine krefter og skapte skogalvene. De to rasene var som natt og dag, de hatet hverandre fra første stund, og det sto mange kriger mellom dem i Silyas og Morganus’ navn. Krigene utartet seg og Morganus skapte orkene og deres mindre følgesvenner goblinene. Disse var det færre av, for Morganus’ krefter begynte å ebbe ut, dessuten var de heslige å se til og dumme. Silya skapte like etter menneskene, de var ikke like vakre som alvene, men sterkere og kraftigere, og de var også intelligente og gode i kamp. Så som et siste pust av sine krefter skapte Morganus skyggene. De var svarte å se til, og kalde som is. De trakk seg alltid tilbake til gjemmesteder rundt om i skogene når det ble dagslys og se. Dette fant menneskene og skogalvene ut, og prøvde å sloss om dagen og å gjemme seg om natten. Men skyggene var stille, flinke letere og det virket som om de kunne lukte spor, og de fant alltid skogalvene og menneskene og drev dem ut i kamp. Silya så sine barn bli slaktet ned og i en siste krampetrekning før hun falt utmattet til bakken, skapte hun barbarene, en rase av menneskelignende vesner, men sterkere og farligere i kamp. De var få, og også svært individualistiske, men skremmende når de kom Silyas barn til unnsetning og hjalp i kampen mot Morganus’ avkom.

Silya og Morganus dro hver sin vei for å samle krefter. De seks rasene som de hadde skapt skaffet seg etter hvert hvert sitt lille rike, der de etablerte seg og angrep bare hverandre hvis det oppstod problemer eller uenigheter.

Av orkene vokste det i denne tiden ut en ny rase, trollene. De var enda hesligere enn orkene selv, og mye dummere, de angrep bare med hendene eller en klubbe, men de var større og sterkere enn noen ork, dette gjorde dem fryktet og hatet.

Av menneskene var det også vokst fram en rase til, nemlig hobbitene. De var mindre og stillere enn menneskene og med sine hårete føtter gikk de så lydløst at ingen kunne høre dem gå hvis de var mer enn tre alen bortenfor. Dette gjorde hobbitene til yndede spioner, og de gjorde mang en god jobb som det i blant menneskene.

Men i mellomtiden hadde Véranín skapt dvergene, et lite folk som var flinke i smedkunsten. De bodde i bergene og utvant metaller og edelstener der. Véranín instruerte dem til å lage fem skatter som hver hadde magisk verdi og ga styrke til eieren. Han hadde nemlig forstått at de to søsknene ville finne hverandre til slutt, og hadde også forstått at han selv ikke fikk lov til å hjelpe noen av partene. Han fikk laget disse fem skattene og spredte dem over hele den skapte verden. De fem skattene var:

- en ring

- en krone

- et belte

- en sverdhåndbeskyttelse

- en medaljong

Han mente at den av de to søsknene som hadde flest tilhengere ville finne flest skatter og ville dermed ha større sjanse for å vinne.

Når de to søsknene er sterke nok til å komme tilbake, vil de gjøre så, og de vil få høre ideen om de fem skattene etter deres far, og et ritt etter disse vil oppstå, med de gode mot de onde, blod vil ikke lenger være så kostbart og den kampen vil kanskje bety slutten på enten godheten eller godskapen i verden...